Norwegian - Chapter 70 - Al-Maarij

En som spør, etterlyser den tilstundende straff

for de vantro, som ingen kan avverge

fra Gud, himmelstigens Herre

til Ham stiger englene og Ånden opp, på en dag hvis utstrekning er femti tusen år

Så vis vakkert tålmod

De anser den langt borte

men Vi ser den nær

Den dag, når himmelen blir som smeltet kobber

og fjellene som kardet ull

når venn ikke snakker til venn

når de får se hverandre. Synderen vil ønske at han kunne løskjøpe seg fra denne dags straff med sine barn

sin hustru, sin bror

sin slekt som gav ham ly

og alle som på jorden er, om dette så berget ham

Men nei, det er en luende ild

som tar hele huden av hodet

som kaller på den som snudde ryggen og vendte seg bort

som samlet og la i lader

Mennesket er av natur småskårent

Når ondt treffer ham, er han engstelig

og når godt overgår ham, er han påholden

Unntatt er de som forretter bønnen

og som er vedholdende i bønnen

som i det de eier anerkjenner en rett

for tiggeren og den trengende

og som tror på dommens dag

de som bever for Herrens straff

for Herrens straff kan ingen føle seg trygg

som holder sitt kjønnsliv i tømme

unntatt overfor sine hustruer og sine slavinner, for da kan de ikke bebreides

men den som begjærer noe utover dette, slike går over grensen

som passer betrodd gods og sine forpliktelser

som står fast i sine vitnemål

og overholder sine bønner

Disse, i paradisets haver skal de være og de vises all ære

Hva er det med de vantro som kommer frem foran deg og strekker hals

i smågrupper fra høyre og fra venstre

Ønsker hver av dem å bli ført inn i lykksalighetens have

Å nei, Vi har skapt dem av det de vet

Å nei! Jeg sverger ved østens og vestens Herre, Vi ville visselig være i stand til

å skifte dem ut, med noe bedre enn dem, og ingen kan komme Oss i forkjøpet

La dem prate og leke seg til de møter den dag som er lovet dem

den dag de haster frem fra gravene, som kappløp de til et mål

med nedslagne blikk mens fornedrelsen dekker dem. Dette er dagen som ble lovet dem